Skip to content

Eik før ask blir plask

June 14, 2011

Her er det bloggtørke. Ingen bloggpost på lang tid. Det skulle et nesten ukelangt regnskyll til for å få skrevet litt igjen. En post som faktisk skal dreie seg nettopp om det. Regn.

Jeg føyer meg inn i rekken av nordmenn som er i overkant opptatt av været: Jeg har yr-appen på telefonen, og det er den appen jeg bruker nest mest, det er bare wimp sin jeg bruker mer.  Jeg planlegger utendørsdelen av fritiden min etter værvarselet. Da en Kristian Gislefoss plutselig dukket opp på nrk-skjermen her i vår ringte jeg farmor og farfar mine for  å diskutere hvorvidt han var sønnen til Kristen Gislefoss. Noe som selvsagt var helt unødvendig; mannen er en kopi av sin far.

Jeg diskuterer altså været med blant annet min farfar, og her forleden kunne han fortelle meg at vi har en våt sommer foran oss. Han baserte dette på et gammelt værtegn der en ser om eiketreet eller asketreet får blader først. “Ask før eik blir steik” sier de. Og tilsvarende “Eik før ask blir plask”. Og i år var det altså eika som var først ute. Det betyr plask. Og så langt kan det vel sies å stemme her på Østlandet hvertfall.

Da den allerede nevnte Kristian Gislefoss var på P3 Morgen i forrige uke sendte jeg inn lytterspørsmål på sms, og fikk endelig avklaring på noe jeg har lurt på i flere år. Hvor treffsikre er de egentlig der oppe på meteorologisk institutt? Svaret var beroligende. Kristian, som vi er på fornavn med nå, kunne fortelle at for de nærmeste 48 timene er de statistisk sett 80 % treffsikre for Osloområdet. Ikke verst.

For de neste 48 timene melder yr.no om sol, og bittelitt regn. Det lover godt for mine utendørsaktiviteter. Og det lover dårlig for flere blogginnlegg (de nærmeste 48 timene i hvertfall).

 

 

 

 

 

Del 2 – Sagaen om bistand

April 12, 2011

Første del av denne føljetongen var en liten beretning om motivasjonen for informasjonsreisen jeg har lagt ut på og førsteinntrykket jeg fikk. Det er et stort og fragmentert felt jeg prøver å forstå med liten fagkunnskap og en del fordommer i lasten. Fordommer skapt gjennom å ha levd i Afrika, skapt av norske medier og lesing av bøker som Dead Aid. ”Bistand virker ikke” eller ”Bistand fremmer ikke demokrati, tvert om (hvem kan holde sin regjering ansvarlig hvis den hvert år får fylt opp brorparten av statsbudsjettkontoen sin uansett hvor hva slags politikk de fører) “.

Men hold på hestene dine. Tiden har ikke kommet for å være kritisk til resultatene av norsk bistand. Først må vi forstå hva vi snakker om. La oss se på hva bistand skal gjøre, hvem som bestemmer og hvordan pengene strømmer.

Norsk bistand top-down

Vi begynner med som er med på moroa:

  • Stortinget lager målsetningene for utviklingssamarbeid og beslutter statsbudsjettpostene som skal gå til dette.
  • Regjeringen foreslår retningslinjer for utviklingssamarbeid, og lager forslag til bistandsbudsjett.
  • Utenriksdepartementet står for utformingen av bistandspolitikken, og forvalter samarbeidet med multilaterale organsiasjoner og stat-til-stat samt nødhjelp
  • Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad) er en fagetat som gir faglige råd til de som forvalter bistanden, og er ansvarlig for kvalitetssikring og evaluering
  • Norfund er Statens Investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland, og skal bidra til øknomisk utvikling i fattige land gjennom investeringer i lønnsomme bedrifter.
  • Norske ikke-statlige organisasjoner (sikkert kjent for mange som Non-governmental Organisations – NGOer) er aktører som Kirkens Nødhjelp, Redd Barna Norge, Norges Røde Kors, Flyktningehjelpen og Norsk Folkehjelp (og mange flere, men dette er de fem største) – i tillegg har vi internasjonale og lokale NGOer som Norge støtter
  • Multilaterale organisasjoner som er diverse FN-organer, Verdensbanken, reginale utviklingsbanker, GAVI og flere
  • Offentlig sektor i mottakerland
  • Offentlig sektor i Norge/andre giverland
  • Diverse – i denne oppsamlingsposten har jeg lagt privat sektor (som f.eks kan søke støtte til prosjekter mm) og de samarbeidspartnere Norad omtaler som “uspesifisert”

I teksten over dukket det opp et nytt begrep, nemlig multilateral. Multilateral betyr flersidig, og her betyr det at flere stater samarbeider med en internasjonal institusjon som f.eks FN og der bistanden går til bestemte satsningsområder/fagområder. Bilateral bistand er bistand gitt direkte til et annet land, mens en siste variant er multi-bilateral der bistanden er øremerket fra ett land til et annet, men blir administrert av en internasjonal instutisjon.

Hva skal bistand gjøre?

Det står skrevet i Norad.no under overskriften ”Norsk utviklingspolitikk” at:

Norsk bistand skal bidra til varige bedringer i økonomiske, sosiale og politiske kår for befolkingen i utviklingslandene, med særlig vekt på at hjelpen skal komme de fattigste til gode.

Videre skal den norske bistanden støtte opp om arbeidet om å nå FNs tusenårsmål. Dette er åtte mål som er satt for bekjempe verdens fattigdom innen 2015, der det overordnet målet er å halvere antallet av verdens befolking som lever for under 1 USD dagen.

Bistandsbudsjettet

Ok. Så poenget er at vi skal bruke penger for å få en forbedring i den økonomiske situasjonen i de fattigste landene og derigjennom gjøre levevilkårene bedre. Og vi bruker en god del. Vi er faktisk blant de landene som relativt sett bruker mest penger på bistand og utvikling i de fattige land. I statsbudsjettet for 2011 slås det fast at vi skal bruke 1.02 % av Norges (anslåtte) brutto nasjonalinntekt (BNI) på bistand og utviklingsformål. For 2010 brukte vi 27.7 milliarder kroner til dette formålet, og i år skal vi i følge budsjettet bruke litt i underkant av fjorårets tall, nemlig 27 milliarder kroner. Norad har laget en herlig statstikkgenerator som også lager figurer. Her er en som viser hvor mye penger vi har brukt på bistand i perioden 2006-2010:

Pengeflyten

For i år har vi altså budsjettert med å bruke 27 milliarder på bistand. Det som du og jeg i dagligtale omtaler som “bistand” og ”Bistandsbudsjettet”, finner vi igjen i statsbudsjettet som er offisielt godkjente midler under begrepet “Official Development Aid”, eller ODA-godkjent bistand. Hovedformålet med disse pengeoverføringene er altså å “fremme økonomisk utvikling og velferd“.

Hvordan fordeles så disse pengene? Nå blir det mer vrient. Jeg ønsket å forstå fordelingen mellom hva som går direkte fra Norge og hva som går via internasjonale institusjoner (multilateralt/multi-bilateralt) og fordelingen mellom kortsiktig og langsiktig bistand, men en telefon til en hyggelig dame i Norad stoppet den ambisjonen. Statistikkportalen til Norad (link), og statsbudsjettet, er ikke strukturert slik, men det var et interessant spørsmål ja. Informasjonen finnes, men da må jeg nok grave uhensiktsmessig mye.

Fordelingen i Norad-statistikken er på:

  • geografi
  • sektor
  • partner

Vi begynner på toppen med å lage en figur som viser den geografiske oversikten. Tallgrunnlaget fra 2010 viser en ikke overraskende fordeling der Afrika samlet sett er bistandsvinner, LatinAmerika på en god andre og Asia på tredje plass. Det enkeltlandet som får desisert mest bistand er Brasil med med nesten 1.5 mrd kroner, som skyldes den økte fokusen på klima og regnskog:


La oss nå se på hvordan de 27.7 milliarder kronene i bistand for 2010 ble fordelt på sektor. Her finner vi temaer som vi kanskje kjenner igjen: helse og sosial, utdanning, god styresett med flere. 8 % av bistandspengene ble brukt på nødhjelp i 2010:

Når vi tar frem fordelingen av bistandsmidler fordelt på partner ser vi at nesten halvparten, 46 %, blir kanlisert gjennom multilaterale organisasjoner som vi husker er slike som FN, Verdensbanken og så videre. Videre ser vi 13 % blir kanalisert gjennom norske NGOer. Offentlig sektor i mottaker land mottar også 13 % av bistandspengene, og i denne posten er direkte budsjettstøtte inkludert:

Sånn. Da var vi så langt. Litt oversikt og litt flere knagger å henge kunnskapen på. Og enda flere spørsmål.

PS:

For de av dere som har ventet på denne bloggposten en stund så kunne jeg forklart ventetiden med at 2010-tallene for norsk bistand først ble offentliggjort i forrige uke. Det er ikke sant. Jeg har brukt uforholdsmessig lang tid på denne posten fordi det har vært fint vær og jeg har vært opptatt av helt andre ting. I dag regner det.

PS 2:

Under finner du noen kilder og forslag til videre lesing for spesielt interesserte  – og det er du kanskje i utgangspunktet om du leser helt ned hit:

Norad sine hjemmesider:

Ellers kan jeg anbefale statsbudsjettet for 2011  for Utenriksdepartetmentet

Tenketanken Civita publiserte dette notatet i Januar i år som er høyst lesbart: “Den norske bistands- og utviklingspolitikken

Gretne gamle gubber

February 15, 2011

I dag satte jeg nesten tekoppen i halsen. DN har trykket et leserinnlegg av det som kanskje er Norges minst gjennomtenkte skipsreder. For å si det med en gang, så har jeg sympati med de som prøver å bedrive skipstrafikk gjennom Adenbukta, men ærlig talt. Jacob Stolt-Nielsen skriver på side 5 i dagens DN at pirater tatt i internasjonalt farvann skal skytes på stedet. Den gamle skipsrederen har tydeligvis et syn på retten til liv som kun kan karakteriseres som barbarisk (og ja, USA og Iran m.fl, dette gjelder dere også). Dødstraff er barbarisk. Stolt-Nielsen underbygger poenget sitt blant med at “Piratene lar seg ikke skremme av å bli stilt for en sivil domstol”, og konkluderer med at derfor må pirater henges eller henrettes på annen måte – på stedet.

Stolt-Nielsen synes også at det er en skam at Norge ikke er på plass i kampen mot piratene. Gratulerer. Så Norge er altså forplikta til å beskytte skipene hans når Stolt-Nielsen selv har flagget ut og har syltet ned pengene sine i skatteparadis? (les mer i kommentaren til Gunnar Stavrum i Nettavisen).

Heng denne mannen! (bilde lånt fra http://www.onezumiverse.com)

Del 1 – Bistand møter motstand

January 31, 2011

I årene mens jeg bodde i Ghana så jeg kineserne bygge. De bygget intrastruktur som veier, broer og offentlige bygninger. De bygget tette relasjoner til regjeringen og opposisjonen, og solgte mengder av varer og tjenester. Alt med stor suksess. Det var vanskelig å se med egne øyne hvilken innsats bistandsoverføringer fra vestlige land gjorde, til sammenligning med kinserne.

Ikke lenge etter jeg returnerte til gamlelandet fra tiden under Afrikas sol kom Dambisa Moyo med boken ”Dead Aid” der hun slår fast at 40 år med vestlig bistand i Afrika, med unntak av nødhjelpsbistand, har vært fånyttes – hun går faktisk langt i å si at det har vært kontraproduktivt. Dambisa  Moyo ble også nevnt i et debattmøte på Litteraturhuset som jeg blogget om. I slutten av nevnte bloggpost kommer jeg med følgende oppfordring:

”…enda mer interessant ville det vært med en debatt om andelen av norske direkte investeringer vs government-to-government bistand. Jeg gleder meg til den!”

Nå har tiden kommet for å ta min egen oppfordring. Første målsetning har vært å få oversikt over hvilke bevilgninger som går til henholdsvis bistand, nødhjelpsbistand og direkte investeringer i utviklingsland. Og det var jaggu ikke så enkelt.

For det første er begrepsapparatet mitt underutviklet – skulle jeg finne ut i første kontakt med Utenriksdepartementet . Investeringer for meg er visst ikke det samme som investeringer for dem. Bistand er ikke bistand. Riktig så hyggelige og behjelpelige var de (og jeg er ikke ironisk, de var veldig imøtekommende). Og jeg skal eventuelt komme tilbake med noen klargjørende spørsmål er avtalen vår på et senere tidspunkt…

Så nå leser jeg. Og innser at jeg har begitt meg ut på en mye mer omfattende reise enn jeg hadde trodd. Så derfor tenkte jeg at jeg skulle invitere dere med på denne ferden til/i/med/mot norsk bistandspolitikk. Ønsk meg lykke til!

Pappsmak i munnen

January 26, 2011

Datalagringsdirektivet. Smak litt på ordet.  Jeg får pappsmak i munnen av det. Tørt og uinteressant og sikkert ikke relevant for meg. Eller?

Vi lever i en delingskultur. Du og jeg har blitt vant til at vi deler av oss selv i all offentlighet. De aller fleste jeg kjenner, og over 2 mill av det norske befolkning, vi deler av oss selv på Facebook. Vi deler at vi skal ut og reise, deler skrytebilder av barna, at babyen gråter hele natta, vi deler at girkassa på bilen har gått i stykker eller du var full i går og fyllesjuk i dag. Mange deler helt ukritisk av seg og sitt. Ikke bare ukritisk med tanke på at ”hele verden” lytter til at du deler mer eller mindre uinteressante ting om deg selv, men også ukritisk til at du det du deler lagres av en tredjepart.

Mange med Facebook-profil hørte sikkert snakk om at Facebook eier rettighene til alt innhold du legger ut på siden din. Var det i 2009? Du hørte at alle bilder, alle oppdateringer, hva du velger å trykke like på, hvem du aksepterer som venner blir lagret. Alt. Selv om du sletter deler av innholdet, ja, selv om du sletter hele profilen din, så hadde Facebook sikret seg innholdet ditt. Din digitale sjel hørte jeg noen kalle det. Jeg brukte nettopp et kvarter på google om dette fortsatt stemmer, og sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Og uten en grad i internasjonal juss antar jeg at det er lite vits i at jeg leser Terms of Service for et amerikansk selskap for å prøve å forstå hvilke rettigheter Facebook har til innholdet i min digitale sjel.

Men dele vil jeg visst, uansett. Jeg tar ikke konsekvensen av at jeg egentlig tror at Facebook som selskap eier for mye av meg. Jeg velger å lukke øynene, og stoler på at Facebook ikke misbruker tilliten min. Og jeg vet jo at jeg kan begrense det selv. Jeg begrenser det allerede med selvsensur. For eksempel bruker jeg ikke Facebook check-in eller andre ”nå kan du se hvor jeg befinner meg akkurat nå”-tjenster som Gowalla eller lignende.

Så hva er linken mellom Facebook og det tørre ordet datalagringsdirektivet? Mens du og jeg er på Facebook helt frivillig og like frivillig deler av oss selv, er det nye datalagringsdirektivet som regjeringen har foreslått det stikk motsatte. Ikke spesielt frivillig med andre ord. Regjeringens lovforslag, eller riktigere Aps lovforslag – både SV og Sp tok dissens, blir for tiden behandlet i Stortingets transportkomiteè. Datalagringsdirektivet går grovt sagt ut på at all bruk og bevegelser på telefon og epost skal lagres med tanke på fremtidige straffesaker. Hvem du ringer til, hvor ofte dere snakker sammen, hvor du er og hvem er du sammen med.  Hvem du sender epost til og nå. Noen av disse dataene lagres av teleselskapet ditt i dag som grunnlag for å bestemme betaling, men slettes en stund etter at de er brukt til det formålet. Det som er nytt med Datalagringsdirektivet er at det innføres sletteforbud for disse dataene for en mye lengre periode. Og det slutter ikke der. Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) vil kunne få utlevert trafikkdata uavhengig av noen konkret etterforskning, dersom “det er grunn til å undersøke om noen forbereder” for eksempel å forberede en såkalt terrorhandling (ler mer om dette her). Noen som tenker Storebror nå eller?

Det som er problematisk med dette er at det rokker ved et av de grunnleggende prinsippene våre; den såkalte uskyldspresumpsjonen. Nemlig på godt norsk det at du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Datalagringsdirektivet snur dette på hodet. Det skal nå lagres vestentlige mengder om dine wherabouts og hvem du snakker med, mailer mer, henger med i tilfelle du begår et lovbrudd. Anders Brenna skrev en herlig tabloid kommentar om datasikkerheten rundt alt dette som skal lagres: ”Fikk du napp på byen i helga? Når datalagringsdirektivet er innført, kan vi finne sjekke dette uten å spørre deg”.

Facebook kan vi velge bort. Mobiltelefonen min og internett-tilgang, både fra PC og mobil, er derimot noe jeg ikke vil (eller kan?) velge bort. Jeg tror nok at livet mitt ville blitt uforholdsmessig vanskelig hvis jeg nå skulle forholdt meg til internettkafeer og telefonkiosker fra nå av. Men det betyr ikke at jeg vil at Storebror skal se meg.

Datalagringsdirektivet. Jeg får fortsatt pappsmak i munnen, men dette angår faktisk meg. Og deg.

 

Mer lesestoff (og input/fakta/inspirasjon brukt i denne bloggposten):

Et spørsmål om tillit – kommentar i Bergens Tidende 24. januar av Jon Wessel-Aas og Mette Yvonne Larsen

Sosiale medier i fremtida – begynnelsen på en artikkel av Arne Krokan

Vår fabelaktige Maria Amelie

January 13, 2011

Jeg får vondt i hjertet av Marie Amelie som nå snart er i ferd med å bli kastet ut av dette fine landet vårt. Hun later til å være et flott menneske med både hodet og hjertet på rett plass, og selve inkarnasjonen på et velintegrert og velfungerende menneske. Og jeg er ikke alene om å ha fått sympati for denne jenta. Utallige støtteerklæringer på newsfeeden min Facebook, og fakkeltog arrangeres i Oslo i kveld. Engasjementet er stort, og rørende det også.

Men allikevel mener jeg dessverre at utkastelse er riktig, fordi vi er nødt til å følge loven i dette tilfellet ellers vil saken skape presedens. Det er dessverre ikke mulig å gi en asylsøker oppholdstillatelse dersom det ikke er reell fare for forfølgelse i hjemlandet – hvilket det nok ikke er i dette tilfellet (så vidt jeg kan forstå utfra det jeg leser). Dermed er utkastelsen i henhold til loven, eller rettere sagt politikken som utformet den. Og det er den politikken vi må endre på. Og vi som enkeltindivider må fortsette å la oss engasjere, gi støtte på Facebook og gå i tog. Og vi bruke stemmeretten vår på å stemme på de partietne som har en politikk der vi åpner for f.eks innvandring av nettopp denne sorten. Flotte, ressurssterke og intergreringsvillige folk. Og alle de andre skjebnene der ute som vi ikke hører om.

Jeg håper allikevel for Marie Amelie sin del at Norge klarer å finne en løsning for å gi henne opphold. Vampus foreslår å sette henne på et fly ut av landet i dag, og så invitere henne tilbake som spesialrådgiver for regjeringen i innvandringspolitiske spørsmål. Det synes jeg høres ut som en god idè.

 

Tips til mere lesestoff:

Her kan du lese hva Antibloggeren tenker om saken – fint innlegg og inspirerende tittel (takk!)

Og den fabelaktige Maria Amelie hadde selv denne kronikken på trykk i Aftenposten 4. januar – sterk lesning om en enkeltskjebne

2010 revidert

January 10, 2011

Det nye året kunne startet litt bedre, men i optimismens ånd tenker jeg at da kan det bare gå oppover fra nå. I tradisjonen tro (helt fra 2010) skal jeg gjøre en grundig og høyst personlig analyse av fjoråret. Vi starter i bunn:

Årets dummeste: det må utvilsomt bli de amerikanske myndigheter og reaksjonene/sanksjonene deres på Wikileaks som organisasjon. Hallo liksom.

Verste film: det er offisielt. Jeg husker ikke dårlige filmer. Kan ikke huske å ha sett en dårlig film jeg.

Verste låt: Jaa9 og OnklPs Partysvenske. Jajaja, jeg VET at teksten er ustyrtelig festlig (jeg ler høyt når jeg tenker på longboard-lyden), men jeg har et oppriktig hatforhold til sangen. Jeg bytter kanal på radioen hvis den blir spilt. Takk, tusen takk P3, for at dere har tatt denne sangen ut av A-listen.

Årets slemmeste: har en fin evne til å glemme slemme ting. Husker ikke.

Årets radarpar: Bård og Harald. Fint comeback, selv om jeg må innrømme at jeg er ambivalent.

Årets angst: den akutte voksenangsten jeg fikk da jeg innså at jeg hadde brukt mange, mange hundre tusen kroner i løpet av to timer.

Årets våteste:  var en ridetur i Skedsmo-området i øs pøs regnvær uten regntøy. Sa noen voksen?

Og så går det bare oppover:

Beste teateropplevelse: var dansestykket Guantanamo på Scene 2 i Operaen, og den private omvisningen vi fikk av en av skuespillerne etterpå (Tusen takk Seb og Ida!).

Beste filmopplevelse: Er det lov å bytte ut med en bok? 2010 var Auster-året for min del. The Book of Illusions gjorde mest inntrykk i fjor.

Årets kjøp: leilighet!

Årets mest bevegende: holder jeg for meg selv. Nå kan dere lure!

Årets glede – andre: nære venninner og venner som fikk nydelige små barn! Gratulerer alle sammen!

Den vakreste: var hesten Ola som ikke lenger er blant oss.

Årets låt: i år vet jeg faktisk hva som var årets låt for meg (beklager Stein Torleif Bjella, du er på en god nummer to): “Its all gone tomorrow” av Susanne Sundfør.

Årets glede – selv: jeg kjøpte drømmeleiligheten!