Skip to content

Pappsmak i munnen

January 26, 2011

Datalagringsdirektivet. Smak litt på ordet.  Jeg får pappsmak i munnen av det. Tørt og uinteressant og sikkert ikke relevant for meg. Eller?

Vi lever i en delingskultur. Du og jeg har blitt vant til at vi deler av oss selv i all offentlighet. De aller fleste jeg kjenner, og over 2 mill av det norske befolkning, vi deler av oss selv på Facebook. Vi deler at vi skal ut og reise, deler skrytebilder av barna, at babyen gråter hele natta, vi deler at girkassa på bilen har gått i stykker eller du var full i går og fyllesjuk i dag. Mange deler helt ukritisk av seg og sitt. Ikke bare ukritisk med tanke på at ”hele verden” lytter til at du deler mer eller mindre uinteressante ting om deg selv, men også ukritisk til at du det du deler lagres av en tredjepart.

Mange med Facebook-profil hørte sikkert snakk om at Facebook eier rettighene til alt innhold du legger ut på siden din. Var det i 2009? Du hørte at alle bilder, alle oppdateringer, hva du velger å trykke like på, hvem du aksepterer som venner blir lagret. Alt. Selv om du sletter deler av innholdet, ja, selv om du sletter hele profilen din, så hadde Facebook sikret seg innholdet ditt. Din digitale sjel hørte jeg noen kalle det. Jeg brukte nettopp et kvarter på google om dette fortsatt stemmer, og sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Og uten en grad i internasjonal juss antar jeg at det er lite vits i at jeg leser Terms of Service for et amerikansk selskap for å prøve å forstå hvilke rettigheter Facebook har til innholdet i min digitale sjel.

Men dele vil jeg visst, uansett. Jeg tar ikke konsekvensen av at jeg egentlig tror at Facebook som selskap eier for mye av meg. Jeg velger å lukke øynene, og stoler på at Facebook ikke misbruker tilliten min. Og jeg vet jo at jeg kan begrense det selv. Jeg begrenser det allerede med selvsensur. For eksempel bruker jeg ikke Facebook check-in eller andre ”nå kan du se hvor jeg befinner meg akkurat nå”-tjenster som Gowalla eller lignende.

Så hva er linken mellom Facebook og det tørre ordet datalagringsdirektivet? Mens du og jeg er på Facebook helt frivillig og like frivillig deler av oss selv, er det nye datalagringsdirektivet som regjeringen har foreslått det stikk motsatte. Ikke spesielt frivillig med andre ord. Regjeringens lovforslag, eller riktigere Aps lovforslag – både SV og Sp tok dissens, blir for tiden behandlet i Stortingets transportkomiteè. Datalagringsdirektivet går grovt sagt ut på at all bruk og bevegelser på telefon og epost skal lagres med tanke på fremtidige straffesaker. Hvem du ringer til, hvor ofte dere snakker sammen, hvor du er og hvem er du sammen med.  Hvem du sender epost til og nå. Noen av disse dataene lagres av teleselskapet ditt i dag som grunnlag for å bestemme betaling, men slettes en stund etter at de er brukt til det formålet. Det som er nytt med Datalagringsdirektivet er at det innføres sletteforbud for disse dataene for en mye lengre periode. Og det slutter ikke der. Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) vil kunne få utlevert trafikkdata uavhengig av noen konkret etterforskning, dersom “det er grunn til å undersøke om noen forbereder” for eksempel å forberede en såkalt terrorhandling (ler mer om dette her). Noen som tenker Storebror nå eller?

Det som er problematisk med dette er at det rokker ved et av de grunnleggende prinsippene våre; den såkalte uskyldspresumpsjonen. Nemlig på godt norsk det at du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Datalagringsdirektivet snur dette på hodet. Det skal nå lagres vestentlige mengder om dine wherabouts og hvem du snakker med, mailer mer, henger med i tilfelle du begår et lovbrudd. Anders Brenna skrev en herlig tabloid kommentar om datasikkerheten rundt alt dette som skal lagres: ”Fikk du napp på byen i helga? Når datalagringsdirektivet er innført, kan vi finne sjekke dette uten å spørre deg”.

Facebook kan vi velge bort. Mobiltelefonen min og internett-tilgang, både fra PC og mobil, er derimot noe jeg ikke vil (eller kan?) velge bort. Jeg tror nok at livet mitt ville blitt uforholdsmessig vanskelig hvis jeg nå skulle forholdt meg til internettkafeer og telefonkiosker fra nå av. Men det betyr ikke at jeg vil at Storebror skal se meg.

Datalagringsdirektivet. Jeg får fortsatt pappsmak i munnen, men dette angår faktisk meg. Og deg.

 

Mer lesestoff (og input/fakta/inspirasjon brukt i denne bloggposten):

Et spørsmål om tillit – kommentar i Bergens Tidende 24. januar av Jon Wessel-Aas og Mette Yvonne Larsen

Sosiale medier i fremtida – begynnelsen på en artikkel av Arne Krokan

Advertisements
6 Comments leave one →
  1. Leif Hansson permalink
    January 26, 2011 5:29 pm

    Jeg synes at Anders Brennas artikkel var ganske så overdreven, eller for å bruke dine egne ord ”tabloid”. Selv om man ville brukt posisjoneringsmulighetene som finnes i GSM- og UMTS-nettene (sannsynligvis gjør man ikke det, men lagrer kun hvilken basestasjon du har vært koblet mot) ville man ikke fått så veldig nøyaktig posisjon.

    Så det ville ikke være mulig å si hvilke som var på fest hos Stein Erik Hagen, kun at disse kjendisene var i samme område som Stein Erik Hagen bor i. Men det er kanskje ikke noe å slå opp på førstesiden (ens i VG). I tillegg er det jo sånn at bare fordi man ikke har tilbrakt døgnhvilen hjemme innebærer det ikke at man har vært utro!

    Hvis man skal bekymre seg om slike ting, og det skal man kanskje, finnes det mye annet man burde bekymre seg før også. For eksempel sitter kredittkortselskapene og bankene på en masse informasjon om hva du driver med. Hvor du handler, hvilke puber du besøkte på lørdagen, når du tok taxi (men ikke om det var hjem eller et annet sted), hvor mye penger du har på konto, hva du har i lønn, hva din nye leilighet kostet, hvor du var på utenlandsferie og med litt ”data mining” også med hvem.

    Det finnes en masse andre eksempler også: helsevesenet, bomringselskapene, Ruter (i hvert fall hvis du har registret navn på Flexus-kortet ditt). Jeg trenger ikke å gjøre listen lenger, poenget er at vi legger igjen elektroniske spor overalt, og selv om det ville vært ganske så vanskelig å samle sammen all informasjonen å legge pussel med den, er det bekymringsverdig nok at for eksempel en vanlig bankfunksjonær har tilgang til så mye private opplysningen om meg. Nei, de har ikke lov til å søke i den informasjonen bare fordi de er nysgjerrige. Men det finnes få eller ingen sperrer mot det. La oss håpe at sikkerheten rundt den data som datalagringsdirektivet omhandler blir bedre!

    Men jeg er for egen del egentlig mer bekymret over Facebook, selv om jeg også skriver at jeg har vært på fest i går og er fyllesjuk i dag. Anledningen er at de sammenlagt sitter på mye mer informasjon om meg en hva man kan klare å vaske ut av mobil- og internettoperatørenes trafikkdata. Hvis vi for eksempel vrir klokken tilbake til 1942 ville det vært gull verdt for en okkupasjonsmakt å sitte på data som sier hvem som er venn med hvem og hvor forskjellige mennesker står politisk. Nå regner jeg vel ikke med at USA skal innvadere Norge, men de at vi legger våre liv i hendene på Marc Zuckerberg et al gjør også implisitt at vi må stole på deres datasikkerhet. Hvis man for et øyeblikk tenker seg at Norge en gang i fremtiden får en styresmakt som ikke er så veldig demokratisk ville Facebook-databasen være et glimrende verktøy for å identifisere og renske ut hele nettverk av mennesker med uønsket syn på hva det nå måtte være som er uønsket den gang.

    For å sammenfatte så synes jeg at debatten om datalagringsdirektivet er viktig. Men det er mye mer enn bare datalagringsdirektivet som burde vært diskutert, og egentlig har jeg mindre innsigelser på at man lagrer den informasjonen for potensielt å kunne fakke noen kriminelle enn på at alle mulige selskaper lagrer mengder av informasjon om meg, som mange av deres ansatte senere har tilgang på.

    Skrevet av en som er paranoid nok til å levere tilbake jobb-PCn til min forrige arbeidsgiver med en harddisk som ikke bare var formatert, men overskreven mange nok ganger til at det skal være vanskelig å gjenskape noen data.

  2. anitaskagnaes permalink*
    January 27, 2011 9:14 am

    Takk for lang og bra kommentar! Jeg er enig i mye av det du skriver rundt data som allerede lagres om oss og de elektroniske sporene vi legger igjen overalt hele tiden. Jeg er også enig i det du poengterer om generell datasikkerhet, og at vi faktisk er veldig sårbare.

    Det som jeg mener skiller Datalagringsdirektivet fra generell lagring av data om meg (nesten overalt, slik du påpeker) er at her er det staten som pålegger en slik lagring. I de fleste eksemplene du nevner er jo lagring av data basert på en tillit mellom meg og parten som lagrer data, ofte et kundeforhold (ie. Ruter, banken som har lånt meg penger til leilighet, kredittkortselskapet, Facebook osv). Mens med datalagringsdirektivet så er det staten som pålegger en systematisk lagring av mine data som de (mer spesifikt PST) skal ha enkel tilgang til i tilfelle jeg skulle begå et lovbrudd eller at de tror jeg forbereder et lovbrudd. Altså har ikke staten tillit til meg og derfor skal data om meg lagres. Eller for å si det som det er; derfor skal jeg overvåkes. Dette er en mistillitserkklæring. Og det snur igjen ting på hodet. Staten skal ha generell tillit til sine borgere, inntil en selv har gitt staten god grunn til å tro at vi har misbrukt denne tilliten.

    Denne kommentaren fra BT av mandag diskuterer nettopp dette poenget:

    http://www.bt.no/meninger/kronikk/Et-spoersmaal-om-tillit-1237636.html#1238666

    Igjen, takk for fint innlegg.

    PS: Jeg tror Brenna selv nok var enig at kommentaren var rimelig tabloid, men at den ikke inneholdt faktafeil. Her er en bloggpost han har skrevet om dette: http://blogg.abrenna.com/sex-l%C3%B8gn-og-datalagringsdirektivet/

  3. Mads permalink
    January 28, 2011 3:53 pm

    Har observert denne debatten en tid og har prøvd å hisse meg opp på staten som ønsker å lagre masse informasjon om uskyldige borgere i tilfelle de skulle finne på noe galt – men sliter med å finne det store engasjementet. Jeg lurer selvsagt på hvor formålstjenelig et slikt direktiv er, og hvor mange straffesaker som vil bli løst av denne avsindige mengden lagrede data – men provosert klarer jeg ikke bli. Verken når det gjelder facebook (for den del) eller datalagringsdirektivet.
    Mulig jeg er en under gjennomsnittet interessant person, men jeg klarer ikke mane fram en slik paranoia det refereres til i kommentaren ovenfor. For det første ser jeg det som høyst usannsynlig at noen ville prøve og hacke fram gamle dokumenter på en jobb PC jeg har gitt fra meg – og om noen virkelig ville, så versågod. Det samme gjelder facebook og telefonloggen min. Jeg er ikke så bekymret for om verken telefonloggen min eller facebook profilen min skulle havne på feil hender – både fordi jeg ser det som høyst usannsynlig at det skulle bli misbrukt, og om det skulle bli det har jeg ikke så mye å skjule. Mulig jeg er naiv og mulig jeg burde brydd meg – men sorry – jeg mener det finnes viktigere ting å engasjere seg i.
    Fenomenet (motstanden) derimot er interessant – og spesielt det du skriver om facebook – fordi det henger sammen. Mitt inntrykk er at de som engasjerer seg i dette med datalagring generelt er folk med høy kulturell/sosial kapital (gratulerer). Det er de samme folka som rister på hode av husmødrene de er venner med på facebook (fordi de gikk på skole sammen – før de gikk på en tidlig graviditet og begynte å jobbe på handelslaget eller bensinstasjonen) fordi de skriver om mislykkede ekteskap og fyllenerver, og melder seg inn i grupper om omhandler innvandring og bensinpriser. Hvordan de kan utlevere seg selv på en slik måte er uforståelig – spesielt dersom en selv bruker nettet til å ”brande” seg selv, og passer nøye på hvor navnet ens havner slik at de ”rette” treffene kommer opp om en blir googlet. Mens “branding” i gamle dager bestod av hvor mange sølvsmykker du hadde i bunaden, handler det i dag om uendelig mye mer. Frykten for feil treff på google – dvs frykten for å fremstå som noe annet en det idealet en har satt seg er det samme som gjør at folk sminker seg og tar på noe som ser “casual” ut – men som egentlig koster 3000 kr og er langt fra tilfeldig når de skal ut å kjøpe pepsi max på 7/11 en søndags morgen.

    Folk er blitt så selvbeviste at alle trusler mot det en ønsker å fremstå som blir uendelig store – og de øker eksponentielt utifra hvor langt det er mellom den en ønsker å være og den en faktisk er. Det er derfor vi rister på hodet av alenemødrene på bygda – ikke fordi de utleverer personlig informasjon – men fordi den informasjonen de utgir faktisk sier noe om hvem de er..

    Når vi da er redde for data som blir lagret om oss – er det fordi vi egentlig er redd for at VISA regningen på konsertbilletten til Backstreet boys, eller ferien til grand canaria skal komme opp – når vi egentlig ville si at vi var på hiphop konsert på Blå, og vintur til Provance..?

    • Leif Hansson permalink
      January 29, 2011 12:15 am

      Forrige innlegg var veldig morsomt, men jeg føler meg ikke særlig truffet. Jeg er nok så langt fra et ”brand” som man kan komme (noe du ville skjønt hvis du hadde sett meg på handletur på søndag morgen 🙂 og er ikke særlig bekymret over hva man eventuelt kan finne om meg på nettet. Nei, jeg har ikke googlet meg selv så jeg har ikke en anelse. Jeg er heller ikke særlig urolig for å fremstå som harry og kan godt skrive på Facebook at jeg har vært på fest og er bakfull, hvis jeg har vært det. Selv om man egentlig burde være litt forsiktig med hva man skriver om seg selv, da en stor og stadig voksende andel av arbeidsgivere Googler jobbsøkere.

      Det at ikke ønske at alle skal vite alt om meg er ikke det samme som å prøve å ”brande” seg eller lage en fasade. Det kan allikevel være ting jeg ikke vil at andre enn mine venner skal få vite om meg. Jeg har for eksempel en kollega som for noen år siden opplevde å bli trakassert av en sjef fordi han er (åpent) homoseksuell. Hvis han hadde vært til intervju hos den sjefen og hatt en Facebookprofil som ga et hint om hans legning (for eksempel fortalte at han er gift med en mann) ville han nok ikke blitt ansatt. Men hvis du ikke tør å stå for at du har reist til Grand Canaria og synes det er kjempehyggelig fordi du får masse sol og billig sprit, men prøver å gi skinn av å ha vært i Provance på vintur har du et problem med både selvinnsikt og selvbilde, spør du meg.

      At jeg ikke leverer PCn min full med filer som er mulige å gjenskape er ikke fordi jeg tror at jeg er så forbannet interessant som person at noen gidder å lete gjennom PCn min på jakt etter noe spennende. Men det er fordi at jeg også har mine private mail på min jobb PC, og for tjue år siden ville jeg aldri funnet på å gå fra kontoret på min siste arbeidsdag med en haug med private brev liggende igjen i øverste skuffen.
      De fleste mennesker er veldig lite bevisste på hvor mye informasjon man legger igjen om seg selv i dagens samfunn og hvis den samme informasjonen hadde vært mer påtagelig, for eksempel i form av papir er jeg overbevisst om at man ville vært mye mer forsiktig med den. Det finnes massevis av eksempler på hvordan personlig informasjon blir missbrukt. Jeg tror for eksempel ikke at du trenger å lete særlig lenge før du finner noen i vennekretsen som fått sitt kredittkort missbrukt og ulike former for identitetstyveri er et økende problem.
      Så selv om det egentlig ikke bekymrer meg det minste at naboen eller noen av mine kollegaer kan se hva jag har i lønn, synes jeg det er meget betenkelig å legge ut skattelistene på nett da det gir kriminelle et veldig godt verktøy for å planlegge hvor de skal gjøre innbrudd. Hvis du kombinerer det med flyfoto fra Gule sider kan du enkelt finne ut hvor det sannsynligvis lønner seg å gjøre innbrudd samtidlig som risikoen for å bli sett er liten.

      Når det så gjelder datalagringsdirektivet har Anita et veldig godt poeng i at det handler om at staten skal ha tillit til sine borgere til motsatsen er bevist. Det handler ikke så mye om hvorvidt konstabel Bastian i Sunnmøre politidistrikt kan se hvor jeg var på lørdagen (noe jeg for øvrig håper at han ikke vil kunne selv med datalagringsdirektivet) men mer om at staten ikke skal spionere på sine borgere uten (meget) gode grunner og at risikoen for missbruk er langt mye større når man lagrer en masse sensitiv informasjon.

      Vi trenger ikke å gå lenger enn til Østtyskland på 80-talet for å finne en stat i Europa som drev med innhentning av informasjon om borgenes politiske sympatier i stor skala. Eller for den saks skyld Sverige på 1960-1970-talet, hvor det Socialdemokratiska partiet samarbeidet med Försvarsmakten om å innhente informasjon om mulige kommunistsympatisører ved hjelp av 20.000 fagforeningsmedlemmer utenfor all form for innsyn og demokratisk styring. http://sv.wikipedia.org/wiki/IB-aff%C3%A4ren
      Missbruket ligger ikke nødvendigvis så langt unna, selv i det vi oppfatter som et trygt og godt demokrati og har man vel begynt med å lagre informasjon om hvem jeg har sent mail til og når, er det ikke langt til at man begynner å lagre hva jeg skrev også.

      Så for min del handler det ikke om fasade i det hele tatt men om min rett til å bestemme hvem som skal få vite hva om meg. Poenget med mitt innlegg var mer å si noe om at jeg synes at fokus er altfor stort på datalagringsdirektivet samtidlig som de lagres en masse personlig informasjon om oss, uten noen form debatt i det hele tatt.

  4. Mads permalink
    January 29, 2011 9:37 am

    hehe.. Godt å høre at ikke alle retter håret og slenger på seg onepiecen når de skal handle dagen derpå 🙂

    Mitt utgangspunkt er at jeg prøver å forstå bakgrunnen for argumentene mot både lagring av data generelt ( og direktivet spesielt). Om myndighetene skal ha anledning til å overvåke sine borgere uten en begrunnet mistanke – handler jo om i hvor stor grad dette er så viktig for alles sikkerhet, at det målet helliggjør middelet.

    For å ta stilling til det, må en jo vite noe om hvilken belastning det påfører borgerne. Når det gjelder overvåkningen av venstre (mer eller mindre)radikalere frem til langt ut på 90 tallet mener jeg at målet ikke helligjorde middelet. Her ble folk som aldri hadde tanker om væpna revolusjon aktivt overvåket og nesten forfulgt i mange år fordi de var mot Vietnamkrigen eller medlem av SF. Det å ha en tulling fra POT i hagen med fotoapparat og kikkert, eller at du hører et klikk i telefonen hver gang du har prata i 15 min er noe annet et at politiet kan få tilgang på telefonloggen min dersom jeg om 10 år skulle finne det for godt å slå meg inn på internasjonal terrorisme.

    Det jeg sliter med er å få en forklaring på hva folk rent praktisk frykter – hva er worst case scenario som gjør at folk mener at det ikke kan forsvares å lagre denne typen informasjon? Jeg er helt enig i at forfengelighet sannsynligvis ikke forklarer hele denne frykten (ivertfall ikke for Leif her, og sikkert ikke for mange andre og) – men da lurer jeg på hva? Er motstanden kun prinsipiell, eller kan man komme opp med noen reelle eksempler på hvor galt det kan gå?

    Eksemplene i innelgget over om de generelle farene ved informasjonssamfunnet som googlemap, skattelister etc. i forhold til innbrudd kjøper jeg ikke helt. Du trenger ikke google for å forstå at det er sølvtøy i skuffene på Tåsen om du kjører en runde rundt i nabolaget. Drar du i påskeferien og ser at det ikke er noen spor i oppkjørselen vet du at det er klar bane. Eksempelet med den homofile jobbsøkeren er i og for seg et godt eksempel, men jeg mener nå at dersom homofile ikke får jobb fordi de er åpne om sin legning (på nettet eller andre steder) er det de diskriminerende sjefene som har et problem, og en bør ikke tilpasse verden til dem og legge lokk på sin egen åpenhet. (hvem vil jobbe for en slik uansett?) Er akkurat det samme med innvandrere som skifter navn for å få jobb – ingen endring vil skje om en tilpasser seg de som diskriminerer..

    Datalagringsdirektivet er et cost/benefit spørsmål – jeg antar at det en tjener på det er at det blir lettere å avsløre orgasnisert kriminalitet og forebygge terrorisme. Hva konkret er belastningen – utover det rent prinsipielle?

  5. anitaskagnaes permalink*
    January 30, 2011 9:23 pm

    Jeg skjønner at det kan oppfattes som kulturelt snobberi å la seg engasjere av datalagringen regjeringen forslår innført når de umiddelbart overskuelige konsekvensene er lite belastende for enkeltindividet. Men for meg dreier det seg i liten grad om belastningen, men om det prinsipielle i denne saken; uskyldspresumpsjonen. Det er også et annet prinsipp, som Mads nevner i siste kommentar, som ikke synes å ivaretas i denne saken; nemlig proposjonalitetsprinsippet. Er det sånn at man kommer til å avsløre en vestenlig større andel kriminalitet og stanse betydelig mer terrorisme gjennom å innføre en slik massiv lagring? Jeg har til nå ikke lest noen tall eller studier som har gitt meg grunn til å tro at kriminalitet eller terrorisme vil kunne bekjempes vesentlig mye bedre med innføring av datalagringsdirektivet enn man allerede kan i dag. Dermed ser jeg ikke verken den proporsjonale rimeligheten i et slikt direktiv, samtidig som jeg mener at det er prinsipelt galt (og at det på mange måter representerer et paradigmeskifte).

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: